‍

Ærbødigste herr og fru Versluys,

Hvordan det står til her i stuen? Haha! Jo, takk som spør; hektisk, skal dere vite! Hektisk, hektisk, hektisk. Selskapslivet tar på, men jeg takker de makter som takkes kan og forsikrer dem; jeg er stadig like arbeidsfør og fast og fin i avføringen! Hehe! Jada, neida! Her durer det og går! Fortell meg; er den belgiske sjokoladen like god som de sier? Smelter den på tungen?

Gamle herr Van Der Sluys sitter i baren så og si hver ettermiddag og peker mot Père Kermann-flasken. Han er sikker som en skråning på at han enda har kreditt i kassen. Det kan selvsagt være tilfellet, og jeg vil nødig rette anklager om løgn mot en trofast stamkunde, ja, venn av huset, men, ærbødigste fru Versluys, jeg må tillate meg en morsomhet på gamle herr Van Der Sluys' bekostning; mannen bruker all sin sabbatstid på å slite ut barkrakken han selv overser restaureringen av. Haha! Nuvel. Portrettet av Hannah Höch ankom her forleden og gamlefar, forresten litt gråere siden sist, er stolt som en pave. Skrytepave, tenker jeg vi sier! Fabuleres det ikke om tiden i Tyskland og alt som er post-Biedermeier, så skrønes det om direkte slektskap til Dick Diamonde. Harde fakta, mener han. Hehe! Jada, neida!

Ellers, så er det styr på forretningene; takk som spør!

Herr og fru Versluys; jeg slepes heller over en slette av koboltglasskår i blanke messingen enn å kjede dem med hverdagslige trivialiteter fra vertshuset i mens De utenlandsferierer, men så skjer det jo litt av det ene og litt av det andre her hjemme også! Spennende saker og spennende ting! De vil muligens ha vanskelig for å se det for Dem, men de siste to ukene har et nytt milieu dannet seg her i stuen. Ja, et helt sett med nye skikkelser, alltid i lag. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at det virker opphissende på meg, herr Versluys. Ja, det gjør det virkelig. Det er ikke til å skyve under Uşak-teppet at de samme ti-tyve ansiktene har hjemsøkt disse bordene i en uavbrutt årrekke. Men nå, så plutselig, speiler nye fjes seg i de ferske lakkstrøkene.

De er unge; ungdommer bare. De har påsydde, symbolbærende merker på jakkene sine og spytter snusen rett på gulvet. I samtale med hverandre er de temperamentsfulle, men tålmodige. De er spydige mot hverandre, men milde mot meg. Skjønne ungdommer, er de. Ha-stemte. Tørste og sultne.

Her forleden, etter at ungdommene hadde dratt hjem for kvelden og jeg ryddet bordene deres, la jeg merke til en serviett under det ene.

‍

‍

‍

Ikke at jeg latet meg, eller verre, unnasluntret på arbeidet, ærbødigste fru Versluys, aldeles ikke, men jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg ble stående en halv stund og studere servietten. Ja, sant skal sies; jeg ble stående i minuttsvis av ellers nidkjær arbeidstid i undring over hvilken sammenheng denne serviettens påskrift skulle kunne være nyttig. Norge, Sverige, Danmark; nuvel. Men, i all beskjedenhet; New Zealand? Jeg kan ikke engang huske å ha forlatt vertshuset denne kvelden. Jeg tittet opp fra servietten, også vips, der sto morgendagen, bardus! Rundt bordene satt atter ungdommen i oppglødd faddersladder. Igjen innkrevde min nysgjerrighet sin brannskatt med renter, og bukselommene mine vrengtes. 

Fru Verluys; i Queenstown og i Wanaka, Sørøyas to eneste større innenlandske bebyggelser, har en helt ny industri vokst frem. Det kapitaliseres på en enkel, men historisk ubestridelig kjensgjerning: Jo mektigere, jo reddere. Alt som er til salgs er én enkel idé: Forberedthet. Slik det forklares for meg, så råder det en suveren faglig konsensus om at New Zealands innenlandske arealer er klodens absolutte innerste citadell i tilfellet av en vestlig atomkrig. Ja, globale kriser generelt, sies det! Jo da, visst forespeiles det komplekse seismiske utfordringer, samt sannsynlighet for anselig økte havnivåer på lang sikt, men sistnevnte faktor, i verste fall en ussel meter, vil kun påvirke kystbebyggelse og vurderes dermed som bagatellmessig av gruppen som for tiden er nøye opptatt med å bygge underjordiske katastrofebunkere i disse områdene. Dommedagsindustrien på New Zealand står i full kōwhaiblomst, herr Versluys.

Om forlatelse; jeg forsinker meg til poenget. De undres selvsagt hva Norge, Sverige og Danmark har med det forehavende å gjøre. For det er sant nok slettes ikke åpenbart! Neo-kalmarister kaller de seg, disse ungdommene. Startpunktet for denne overbevisningen står fremdeles delvis uklart for meg, men disse ungene er rett og slett ideologisk opphengt i idéen om et samlet Skandinavia; denne blaute fantasien som i nyere tid ubeleilig nok er blitt kuppet, portvoktet og besudlet av nynazister motivert av moralske feilslutninger som hvit transnasjonalisme og rasehierarki. De må forstå, herr og fru Versluys; det brun-økologiske, kjernefysikk-pessimistisk/paranoide, neo-Kalmaristiske idésystem er bygget på helt andre hjørnestener.

Med utgangspunkt i bevegelsens kjernefysikk-paranoide posisjon; se for Dem et Europa på randen av en forutsett atombombestorm, et følgelig perforert ozonlag og fødselen av en skjebnebestemt, ny istid.

1. Kalmar-unionen gjenopprettes. Sveriges industri, Norges kassebeholdning og Danmarks, tja, kontinentale anboring, sammensveises byråkratisk, sosialt og økonomisk. Skandinavia, sies det, er to konstrukter: Et kartografisk område og en språkfamilie. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at utelatelsen av Finland forvirrer meg, herr Versluys. De lærer da svensk i grunnskolen. Men! Hehe! Uten forkleinelse for finnene, ja, for jeg har virkelig meget til overs for dem; merkelig låter det jo når de taler nabospråket! Vi blir nødt til, som gruppe, å forstå hverandre. Stole på hverandre. På dette konsortium skal tross alt en en ny, global supermakt bygges.

1. Den nyopprettede Unionen legger den svensk-norske delen av den skandinaviske peninsula, Norge og Sveriges samlede totalareal, i tillegg til alle danske områder, unntatt Grønland og Færøyene, ut for salg. Dette vil etter alt å dømme være, for foretaket på selgersiden, altså Unionen, handelshistoriens mest finansielt flatterende avtale - noen sinne! Glem Louisiana-kjøpets kjøperside! Avtalen vil være like gullkantet for oss som for dem; hvem enn det blir!

3. Unionen, nå klodens aller mest kontantsterke samvelde, legger inn et formelt, uavviselig bud på oppkjøp av New Zealands samlede innenlandsområder. Det vil i praksis si alle kongerikets arealer eksklusivt de innenfor Auckland, Tauranga, Napier, Wellington, Nelson, Christchurch, Dunedin, Invercargill, Whangarei, New Plymouth, Gisborne, Wanganui, Poirirua, Petone, Richmond og Greymouth sine bygrenser.

4. Utbygging av midlertidig infrastruktur og bomaskiner igangsettes umiddelbart etter avtalens fullbyrdelse. Unionen flytter deretter hele sin befolkning og materielle inventar til de nye territoriene. Utenlandske utbyggere kontrakteres på anbud og den allerede eksisterende dommedagsindustrien kommersialiseres, beskattes, ekspanderes og markedsføres aggressivt mot den globale, økonomiske eliten. 

Jada, fru Versluys. En lilla elefant slår hjul på glassverket; å bygge en hær, konkurransedyktig i forhold til verdens gjeldende supermakter, myntet på et totalt innbyggertall tilsvarende 21 400 284, lar seg selvfølgelig ikke gjøre. Antallet stridsdyktige voksne mennesker er simpelthen ikke farbart. Dette er en ugyldig bekymring. Halve poenget med geografisk avstand fra Vestens uro er hva forflytningen kommuniserer og symboliserer i praksis. Slapp av! Vi er ikke lenger med på leken! Vi har flyttet langt vekk og bryr oss ikke lenger! Regn oss ut! Det stemmer, fru Versluys, vi melder oss rett og slett ut av verdenspolitikken. Og maoriene, de tror jeg at vi vil komme godt overens med! De skal selvsagt få bli, så lenge de anerkjenner Unionens suverenitet.

Haha! Jada, neida! Man skal høre mye før hjernen renner ut av nesa!

Ja, nei. Storpolitikk er vel ingen beskjeftigelse for et simpelt sinn som mitt eget, men kjæreste Herr og Fru Versluys, opplyste og beleste hoder slik de Dem selv bærer på skuldrene vil kanskje kunne engasjeres og stimuleres av idélandskapet jeg forsøker å introdusere for Dem. 

Herr og Fru Versluys, De vet hva som sies; alle poeter er tåper! Men, ikke alle tåper er poeter! Noen er faktisk idealister!

Deres venn og trofaste stedsfortreder,

Huysmans Ringheim

‍